Det er vel ikkje berre eg som reagerar kvar gong ein person seier feil mellom ho og henne? Ja! Eg innrømm det, eg sleit med det same sjølv for nokre år sidan. Eg har alltid hatt nokre ”skrivleifs”. Har hatt dei sidan barneskulen, med det er vel kanskje normalt å ha skrivefeil då? Det som er med meg er at eg framleis må slå opp ord eg er usikker på. Eg slo opp ordet innrømm som eg skreiv tidlegare i teksten og usikre som står i den tidligare setninga. Eg må slå opp ord som mange andre kunne ha skreve riktig i blinde. Difor har eg alltid trudd at kanskje eg har hatt ein mild form for dysleksi. Finns det ei mild form for dysleksi eigentleg? Der måtte eg slå opp dysleksi også, for eg skreiv det slik fyrst: Dyseleksi. Forstår dykk kva eg meinar? Det er enda meir irriterande å ha ei mamma som praktisk talt oppfører seg som ei norsklærarinne og rettar meg heile tida. Sjølvsagt hata eg dette då eg var lita. Eg var nemlig ein liten hissigpropp som hata å innrømme at eg tok feil. Det gjer eg for so vidt enda også. So då mamma retta på meg, vart eg sur og nekta å innrømme at eg tok feil. No er eg heller svert glad for at ho rettar meg sopass mykje som ho gjorde, elles ville eg vel ha skrive og snakka som om eg hadde hatt dysleksi.
Orginal innlegg HER!
Wednesday, February 10, 2010
Tuesday, January 26, 2010
Bloggoppgave uke 4
Oppgaven er som følgende: "Skriv en tekst med utgangspunkt i sitatet av Cora Sandel i begynnelsen av dette innlegget. Det kan være en saktekst eller en fiksjon. Opp til deg!"
Sitatet til Cora Sandel er følgende: "Livet, som til enhver tid, selv når det er på det kummerligste, bærer alle muligheter i sig, som det tørre og uanselige frø gjør det. Ingen ser dem. Men de er der."
Det jeg tolker ut av denne teksten er at selv om livet er elendig på alle måter, er det viktig å se lyst på det, for selv når man er på bunnen av livet, er det alltid muligheter tilgjengelig. Eller som man sier: Når du er på bunnen er det bare én vei det kan gå, og det er oppover.
Jeg har selv opplevd å være på bunnen. Faktisk to ganger.
Eller bunnen og bunnen, jeg har jo ikke mistet alle rundt meg eller gått personlig konkurs, men jeg har nådd bunnen på min måte. Og jeg kan godt fortelle om det i svake trekk, for å utdype hvordan jeg følte det.
Første gang var i sommerferien mellom 1. og 2.klasse på Sandvika vgs. Jeg hadde vært sammen med min daværende kjæreste i et halvt år og trodde jeg elsket han. Vi hadde hatt noen turbulente måneder sammen før sommerferien, men jeg hadde aldri trodd at det skulle ende på den måten det gjorde.
Jeg var på besøk hos familien hans på sørlandet i sommerferien 2008 og hadde planlagt å være hos han nesten en uke. Han skulle være med kompisen sin som skulle i militæret og ville ha så mye tid med han som mulig før han stakk, derfor ville han at jeg skulle dra hjem. Jeg spurte om jeg da heller kunne sove hos han en ekstra natt før jeg dro hjem og etter mye om og men var det greit. Jeg var bare glad for å være med han et døgn til, men det virket jo da som om han ikke var like glad. Noen timer etter, dumpet han meg og jeg hadde en ut av meg selv opplevelse. Jeg bare satt der og skjønte ikke helt hva som hadde skjedd og sov på sofaen den natten. Eller sov og sov, det ble jo ikke så mye søvn.
De neste ukene var jeg ikke meg selv. Jeg så ikke gleden i noe, jeg ville bare låse meg inne og jeg startet å røyke fast. Røyken hjalp meg liksom på en bizarr måte ved å roe meg ned. I tillegg følte jeg en form for metthetsfølelse av røyken, som gjorde at jeg spiste mindre, som igjen førte til at jeg raste ned i vekt. Jeg følte meg mislykket i alt og følte at det ikke var en eneste vei oppover.
Heldigvis greide venninnene mine å riste liv i meg. De fikk dratt meg opp av sølepytten ved å fortelle at han ikke var verdt det, ved å introdusere meg med nye gutter, ved å ta meg med på jentekvelder og gi meg den oppmerksomheten jeg trengte for å komme meg ut av hele situasjonen.
Den andre gangen var nå. De siste månedene har vært turbulente på hjemmefronten. Jeg tror ikke jeg trenger å utdybe så veldig og håper folk forstår hva jeg mener. Når store forandringen skjer der du er vant til at ting er på en måte til alle tider, da raser verden rundt deg. Jeg har ikke greid å konsentrere meg om skolen i det siste, selv om jeg trodde at jeg ville takle det bedre enn jeg har gjort. Jeg trodde jeg var likegyldig til hele situasjonen, men jo lenger i prosessen vi kommer, jo vanskeligere blir det å konsentrere seg om andre ting. Alt annet blir liksom så uviktig i forhold føler jeg. Utdanning, skole og venner er absolutt ikke uviktig i forhold til familien min, jeg vet jo det innerst inne. Men i hverdagen føles det slik. Det å konsentrere meg om en bloggoppgave på skolen virker så uviktig når jeg er med familien min samlet og når jeg ikke vet når den splittes. Jeg prøver å nyte hvert sekund vi har sammen før alt løses opp, og da greier jeg ikke å konsentrere meg om små hverdagsoppgaver som blogglekser og oppgaver om hva FN gjorde under Jugoslaviakonflikten.
Noen vil kanskje be meg vokse opp, ta det som en voksen, da jeg tross alt er 19 år. Andre vil kanskje føle synd på meg i det uenderlige og bare vil dulle det bort. Jeg merker selv at jeg prøver å balansere på en ørtynn tråd mellom skolearbeid, revy og famile, og det er ikke alltid jeg greier å unngå sikkerhetsnettet.
Sitatet til Cora Sandel er følgende: "Livet, som til enhver tid, selv når det er på det kummerligste, bærer alle muligheter i sig, som det tørre og uanselige frø gjør det. Ingen ser dem. Men de er der."
Det jeg tolker ut av denne teksten er at selv om livet er elendig på alle måter, er det viktig å se lyst på det, for selv når man er på bunnen av livet, er det alltid muligheter tilgjengelig. Eller som man sier: Når du er på bunnen er det bare én vei det kan gå, og det er oppover.
Jeg har selv opplevd å være på bunnen. Faktisk to ganger.
Eller bunnen og bunnen, jeg har jo ikke mistet alle rundt meg eller gått personlig konkurs, men jeg har nådd bunnen på min måte. Og jeg kan godt fortelle om det i svake trekk, for å utdype hvordan jeg følte det.
Første gang var i sommerferien mellom 1. og 2.klasse på Sandvika vgs. Jeg hadde vært sammen med min daværende kjæreste i et halvt år og trodde jeg elsket han. Vi hadde hatt noen turbulente måneder sammen før sommerferien, men jeg hadde aldri trodd at det skulle ende på den måten det gjorde.
Jeg var på besøk hos familien hans på sørlandet i sommerferien 2008 og hadde planlagt å være hos han nesten en uke. Han skulle være med kompisen sin som skulle i militæret og ville ha så mye tid med han som mulig før han stakk, derfor ville han at jeg skulle dra hjem. Jeg spurte om jeg da heller kunne sove hos han en ekstra natt før jeg dro hjem og etter mye om og men var det greit. Jeg var bare glad for å være med han et døgn til, men det virket jo da som om han ikke var like glad. Noen timer etter, dumpet han meg og jeg hadde en ut av meg selv opplevelse. Jeg bare satt der og skjønte ikke helt hva som hadde skjedd og sov på sofaen den natten. Eller sov og sov, det ble jo ikke så mye søvn.
De neste ukene var jeg ikke meg selv. Jeg så ikke gleden i noe, jeg ville bare låse meg inne og jeg startet å røyke fast. Røyken hjalp meg liksom på en bizarr måte ved å roe meg ned. I tillegg følte jeg en form for metthetsfølelse av røyken, som gjorde at jeg spiste mindre, som igjen førte til at jeg raste ned i vekt. Jeg følte meg mislykket i alt og følte at det ikke var en eneste vei oppover.
Heldigvis greide venninnene mine å riste liv i meg. De fikk dratt meg opp av sølepytten ved å fortelle at han ikke var verdt det, ved å introdusere meg med nye gutter, ved å ta meg med på jentekvelder og gi meg den oppmerksomheten jeg trengte for å komme meg ut av hele situasjonen.
Den andre gangen var nå. De siste månedene har vært turbulente på hjemmefronten. Jeg tror ikke jeg trenger å utdybe så veldig og håper folk forstår hva jeg mener. Når store forandringen skjer der du er vant til at ting er på en måte til alle tider, da raser verden rundt deg. Jeg har ikke greid å konsentrere meg om skolen i det siste, selv om jeg trodde at jeg ville takle det bedre enn jeg har gjort. Jeg trodde jeg var likegyldig til hele situasjonen, men jo lenger i prosessen vi kommer, jo vanskeligere blir det å konsentrere seg om andre ting. Alt annet blir liksom så uviktig i forhold føler jeg. Utdanning, skole og venner er absolutt ikke uviktig i forhold til familien min, jeg vet jo det innerst inne. Men i hverdagen føles det slik. Det å konsentrere meg om en bloggoppgave på skolen virker så uviktig når jeg er med familien min samlet og når jeg ikke vet når den splittes. Jeg prøver å nyte hvert sekund vi har sammen før alt løses opp, og da greier jeg ikke å konsentrere meg om små hverdagsoppgaver som blogglekser og oppgaver om hva FN gjorde under Jugoslaviakonflikten.
Noen vil kanskje be meg vokse opp, ta det som en voksen, da jeg tross alt er 19 år. Andre vil kanskje føle synd på meg i det uenderlige og bare vil dulle det bort. Jeg merker selv at jeg prøver å balansere på en ørtynn tråd mellom skolearbeid, revy og famile, og det er ikke alltid jeg greier å unngå sikkerhetsnettet.
Tuesday, December 15, 2009
Refleksjon over todelt tentamen
Vi har hatt en todelt tentamen i norskfaget. Det vil si at vi har hatt en halv skrivedag hvor vi har laget et utkast til tentamen, så levert det inn, og fått det tilbake med kommentarer til forbedring til neste skriveøkt. Den andre halve skrivedagen har vi endret på utkastet, rettet det opp og fullført det, for så å levere det inn.
Jeg synes personlig det var veldig deilig å ha det slikt. Det er mange som ikke liker å ha skrivedag, men jeg synes det er kjempedeilig! Da kan man nemlig bare sitte en hel dag, la fantasien løpe litt løpsk og skrive ned akkurat det som passer deg i følge oppgaven. Jeg vil mye heller ha skrivedager enn dager hvor man må sitte og løse oppgaver eler fordype seg i Ivar Aasens liv. Så det å da ha to skrivedagøkter passet veldig fint. I tillegg fikk man tilbake en liten evaluering etter første utkastet, noe som ga deg en pekepinn om hva man måtte gjøre bedre før man leverte oppgaven for siste gang. Dette hjalp meg veldig under andre omgang med skriveøkt.
Jeg synes ikke at noe burde vært annerledes. Jeg synes derimot at alle skrivedager skal fullføres på denne måten, altså at man deler dem i to og at eleven får en tilbakemelding før den enderlige innleveringen skal finne sted. Jeg er veldig fornøyd!
I min oppgave gjorde jeg ikke mange forandringer den andre økten. Jeg rettet bare på noen skrivefeil og sitatfeil, samt la til noen små detaljer. Jeg greier nemlig ikke se feil hvis jeg i utgangspunktet har skrevet en feil. Sånn er jeg bare. Jeg tror kanskje jeg har en veldig mild form for skrivevansker, for jeg ser ikke at et ord er feil når det er det, pluss at jeg ofte skriver skrivefeil som omtrent alle andre rundt meg vet hvordan det skrives. I mange år skrev jeg for eksempel akkuratt med to t'er. Det var først i slutten av førsteklasse på videregående at jeg skjønte at det skrives med en t. Det var veldig deilig å få den tilbake så jeg kunne rette på praktiske feil som sitatfeil og slik, i og med at jeg hadde skrevet et sitat på nynorsk når det opprinnelig var på bokmål.
Jeg så ikke så store, nye muligheter i teksten min den andre gangen og følte meg egentlig ganske så ferdig. Men jeg er veldig glad at jeg fikk en sjanse til å rette opp de småfeilene jeg så, samt å legge til de detaljene jeg gjorde. Jeg vil helt klart at vi skal fortsette med dette!
Jeg synes personlig det var veldig deilig å ha det slikt. Det er mange som ikke liker å ha skrivedag, men jeg synes det er kjempedeilig! Da kan man nemlig bare sitte en hel dag, la fantasien løpe litt løpsk og skrive ned akkurat det som passer deg i følge oppgaven. Jeg vil mye heller ha skrivedager enn dager hvor man må sitte og løse oppgaver eler fordype seg i Ivar Aasens liv. Så det å da ha to skrivedagøkter passet veldig fint. I tillegg fikk man tilbake en liten evaluering etter første utkastet, noe som ga deg en pekepinn om hva man måtte gjøre bedre før man leverte oppgaven for siste gang. Dette hjalp meg veldig under andre omgang med skriveøkt.
Jeg synes ikke at noe burde vært annerledes. Jeg synes derimot at alle skrivedager skal fullføres på denne måten, altså at man deler dem i to og at eleven får en tilbakemelding før den enderlige innleveringen skal finne sted. Jeg er veldig fornøyd!
I min oppgave gjorde jeg ikke mange forandringer den andre økten. Jeg rettet bare på noen skrivefeil og sitatfeil, samt la til noen små detaljer. Jeg greier nemlig ikke se feil hvis jeg i utgangspunktet har skrevet en feil. Sånn er jeg bare. Jeg tror kanskje jeg har en veldig mild form for skrivevansker, for jeg ser ikke at et ord er feil når det er det, pluss at jeg ofte skriver skrivefeil som omtrent alle andre rundt meg vet hvordan det skrives. I mange år skrev jeg for eksempel akkuratt med to t'er. Det var først i slutten av førsteklasse på videregående at jeg skjønte at det skrives med en t. Det var veldig deilig å få den tilbake så jeg kunne rette på praktiske feil som sitatfeil og slik, i og med at jeg hadde skrevet et sitat på nynorsk når det opprinnelig var på bokmål.
Jeg så ikke så store, nye muligheter i teksten min den andre gangen og følte meg egentlig ganske så ferdig. Men jeg er veldig glad at jeg fikk en sjanse til å rette opp de småfeilene jeg så, samt å legge til de detaljene jeg gjorde. Jeg vil helt klart at vi skal fortsette med dette!
Tuesday, December 8, 2009
Henne skulle kjøpe sjøtt
Det er vel virkelig ikke bare meg som reagerer hver gang en person sier feil mellom hun og henne? Ja! Jeg innrømmer det, jeg slet med det samme selv for noen år siden. Jeg har alltid hatt noen skriveleifs (eller skrivefeil for de som skriver riktig). Har faktisk hatt dem siden barneskolen, men det er vel kanskje normalt å ha skrivefeil da? Det som er med meg er at jeg enda må slå opp ord jeg er usikre på. Jeg slo opp ordet innrømmer som jeg skrev tidligere i teksten og usikre som står i den tidligere setningen. Jeg må slå opp ord som mange andre kunne ha skrevet riktig i blinde. Derfor har jeg alltid trodd at jeg kanskje har hatt en mild form for dysleksi. Finnes det en mild form for dysleksi egentlig?
Der måtte jeg slå opp dysleksi også, for jeg skrev det slik først: Dyseleksi. Skjønner dere hva jeg mener?
Det er da enda mer irriterende å ha en mamma som praktisk talt oppfører seg som en norsklærerinne, retter på meg hele tiden. Selvfølgelig HATET jeg dette da jeg var liten. Jeg var en liten hissigpropp som HATET å innrømme at jeg tok feil (det gjør jeg forsåvidt enda også.) Så da mamma rettet på meg, ble jeg sur og nektet å innrømme at jeg tok feil.
Nå er jeg heller sjeleglad for at hun rettet på meg såpass mye som hun gjorde, ellers ville jeg vel skrevet og snakket som om jeg hadde hatt dysleksi.
Noe jeg tok ofte feil av, var hun og henne. Jeg kunne finne på å si: "jeg så hun på storsenteret i dag." og mamma rettet det opp med en gang til henne.
I og med at jeg har blitt rettet på så masse da det kommer til disse to ordene, har jeg nå fått det banket inn i hodet og det er sjeldent at jeg tar feil av hun og henne nå. Desverre er det MANGE ungdommer fra Asker og Bærum som ikke kan forskjellen på å bruke hun og henne enda. Jeg har flere venner/venninner som ikke greier å skille hun og henne og det irriterer vettet av meg hver gang jeg hører det. Noen ganger MÅ jeg rette på dem, andre ganger prøver jeg å ikke rette på dem, bare fordi jeg føler meg dum når jeg retter på jevngamle venninner.
En annen feil jeg hører mer og mer av, er skj-, sj- og kj-feil. Man hører shjøtt (kjøtt), shole (kjole) og shino (kino). DETTE er virkelig ille feil som foreldrene må skjerpe seg på! For det er jo faktisk foreldrenes feil når barna ikke greier å snakke riktig, er det ikke? Med mindre de har medfødt talefeil vel og merke.
Dagens foreldre er for myke. De greier ikke rette på barna sine, fordi de synes det er "søtt" når barnet sier feil. Eller at de synes det er "slemt" å rette på sitt eget barn. Eller at de bare er redde for at barnet skal bli "såret" fordi det blir rettet på.
SKJERP DERE! Sett foten ned og vær en foresatt for pokker! Det norske språket blir bare svakere og svakere og det blir flere og flere unntak som blir tillatt i det norske vokabularet.
Er dette den nye måten å skrive p
å?
KILDE: http://img.nrk.no/img/618865.jpeg
KILDE: http://home.online.no/~oknalum/Skrivefeil/melkeallergikere.JPG
KILDE: http://tjukken.blogg.no/images/279358-3-1233590880521-n500.jpg
Der måtte jeg slå opp dysleksi også, for jeg skrev det slik først: Dyseleksi. Skjønner dere hva jeg mener?
Det er da enda mer irriterende å ha en mamma som praktisk talt oppfører seg som en norsklærerinne, retter på meg hele tiden. Selvfølgelig HATET jeg dette da jeg var liten. Jeg var en liten hissigpropp som HATET å innrømme at jeg tok feil (det gjør jeg forsåvidt enda også.) Så da mamma rettet på meg, ble jeg sur og nektet å innrømme at jeg tok feil.
Nå er jeg heller sjeleglad for at hun rettet på meg såpass mye som hun gjorde, ellers ville jeg vel skrevet og snakket som om jeg hadde hatt dysleksi.
Noe jeg tok ofte feil av, var hun og henne. Jeg kunne finne på å si: "jeg så hun på storsenteret i dag." og mamma rettet det opp med en gang til henne.
I og med at jeg har blitt rettet på så masse da det kommer til disse to ordene, har jeg nå fått det banket inn i hodet og det er sjeldent at jeg tar feil av hun og henne nå. Desverre er det MANGE ungdommer fra Asker og Bærum som ikke kan forskjellen på å bruke hun og henne enda. Jeg har flere venner/venninner som ikke greier å skille hun og henne og det irriterer vettet av meg hver gang jeg hører det. Noen ganger MÅ jeg rette på dem, andre ganger prøver jeg å ikke rette på dem, bare fordi jeg føler meg dum når jeg retter på jevngamle venninner.
En annen feil jeg hører mer og mer av, er skj-, sj- og kj-feil. Man hører shjøtt (kjøtt), shole (kjole) og shino (kino). DETTE er virkelig ille feil som foreldrene må skjerpe seg på! For det er jo faktisk foreldrenes feil når barna ikke greier å snakke riktig, er det ikke? Med mindre de har medfødt talefeil vel og merke.
Dagens foreldre er for myke. De greier ikke rette på barna sine, fordi de synes det er "søtt" når barnet sier feil. Eller at de synes det er "slemt" å rette på sitt eget barn. Eller at de bare er redde for at barnet skal bli "såret" fordi det blir rettet på.
SKJERP DERE! Sett foten ned og vær en foresatt for pokker! Det norske språket blir bare svakere og svakere og det blir flere og flere unntak som blir tillatt i det norske vokabularet.
Er dette den nye måten å skrive p
å?KILDE: http://img.nrk.no/img/618865.jpeg
KILDE: http://home.online.no/~oknalum/Skrivefeil/melkeallergikere.JPG
KILDE: http://tjukken.blogg.no/images/279358-3-1233590880521-n500.jpg
Monday, October 19, 2009
Det moderne prosjektet, eller moderniteten som det også kalles
Vi har hatt om det moderne prosjektet i norsken, og moderniteten startet i slutten av 1800-tallet i Norge. Denne perioden startet med opplysningstiden. I norge var det mange bønder på denne tiden og få lærde. Men etterhvert som opplysningstiden kom, kom også store menn med store tanker som spredte seg som ild i tørt gress. "Plutselig" gikk norge og europa fra å være bondesamfunn til å vekke en tørst etter lærdom blant enkeltmennesket. Folket ville lære seg å lese og skrive, de ville bli samfunnskritiske og ikke minst få en utdanning. Det var syv sentrale menn i dette prosjektet, og de var; John Locke, Jean-Jacque Rousseau, Voltaire, Denis Diderot, Ludvig Holberg, Henrik Wergeland og Charles Darwin.
John Locke var en lege og filosof som ble født i 1632 i England. Han hevdet blant annet at staten bare var legitim hvis den erkjennte folkets samtykke. Locke mente at hvis ikke staten fulgte opp dette, hadde befolkningen rett til politisk opprør. De samfunnskritiske innspillene han kom med var veldig viktig for opplysningstenkerne og bidragsyterne til liberalismen. Rousseau og Voltaire ble påvirket av Locke.
Locke var så og si starten på idéene til det moderne prosjektet.
KILDE: http://no.wikipedia.org/wiki/John_Locke
Jean-Jacque Rousseau var en filosof fra opplysningstiden og født i Sveits i 1712.
Opp igjennom årene jobbet han blant annet som musiker, komponist og gravør. Han var grunnleggeren av "folkesuverenitetsprinsippet". Den franske revolusjonen ble inspirert av idéene og tankene til Rousseau. Flere mener at Rousseau var gal på mange måter, at han led av kleptomani, hypokonder, mytomani og psykopat. Han skrev samfunnspakten, med det kjente ordtaket "Mennesket er født fritt, og det er overalt i lenker". Dette var en skjult beskjed om at det fantes politiske systemer som gjorde at mennesket aldri kunne leve helt fritt. Noe som tyder på at han var litt anarkistisk. Men i tillegg var han tilhenger av at staten hadde EN sjef, noe som absolutt ikke er anarkistisk. Han mente også at kapitalismen var helt håpløs. Den dyrket arbeidsomhet og kreativitet, noe som han mente var egoistisk og håpløst. Han hadde nok en meget splittet personlighet.
KILDE: http://no.wikipedia.org/wiki/Jean-Jacques_Rousseau
.jpg)
unnskritisk. Voltaire var kritisk til religion også, men trodde på Gud og mente blant annet at hvis ikke Gud fantes, ville menneskene finne på en Gud. Vi var avhengige av en Gud vi kunne støtte oss til i gode og onde tider. Han mente det var sundt å tro på en gud, så lenge man ikke trodde for mye eller ble naiv eller dum ut av det.
KILDE: http://no.wikipedia.org/wiki/Voltaire
Denis Diderot var en fransk filosof og forfatter, født i Frankrike i 1713.
Han var blant annet redaktøren til det første moderne leksikon. Leksikonet inneholdt liberalistiske, ideologiske temaer. Dette skapte problemer for Denis, i og med at leksikonet benektet kirkens autoritet, den så ned på statens mange verk og latterligjorde religion på mange måter. Den skulle fremme kunnskap, lærdom og vitenskap og endte ofte med å rakke ned på politiske systemer.
I dag er dette leksikonet utdatert vitenskapelig, men det har hjulpet å danne det vi har i dag.
KILDE: http://no.wikipedia.org/wiki/Denis_Diderot
Ludvig var en liten vitenskapsmann i seg selv og fant ut at smitte kom fra mikroorganismer.
KILDE: http://no.wikipedia.org/wiki/Ludvig_Holberg
Henrik Wergeland var en norsk forfatter og lyriker født i Kristiansand i 1808.
KILDE: http://no.wikipedia.org/wiki/Henrik_Wergeland
Charles Darwin var en britisk naturforsker som ble født i England i 1809.
Wednesday, October 7, 2009
Mamma, jeg er ferdig!!
Det var noe jeg pleide å rope når jeg var ferdig på do som treåring. Denne gangen ropte jeg det fordi jeg faktisk er ferdig med helvetesoppgaven!! So long særemne, hope we never see eachother again!! Eller vi gjør jo faktisk desverre det da, når den er rettet og satt en karakter på.
Jeg må si at jeg har splittede meningen om denne oppgaven. På en måte, var det en veldig grei oppgave - når du først hadde funnet ut hva du skulle skrive om. Det var nemlig UMULIG for meg å finne ut av det på begynnelsen. Jeg burde jo egentlig begynt å tenke på det allerede i sommerferien mellom 2. og 3.klasse. Men tror du Madeleine er så smart at hun tenker så langt?? Haha, vil gjerne svare ja der, men desverre er svaret et soleklart NEI!
Uansett... JEG ER FERDIG! Oh glory, what a beautiful day! Plutselig ser jeg at det er sol ute, at himmelen er blå og at fuglene kvittrer. Okay, jeg overdriver kanskje litt, men det er faktisk slik jeg føler det nå. Mursteinene er fjernet fra skuldrene mine, jeg kan puste igjen!
Dette har vært et slitsomt døgn på mange måter og jeg tror jeg bør begynne mye tidligere neste gang, selv om jeg konstant sier til meg selv at jeg jobber bedre under press. Kanskje jeg blir fortere ferdig under press, men det betyr ikke nødvendigvis at resultatet blir bedre?
Jeg tror ikke jeg tenker langt nok noen ganger. Jeg er egentlig som en gullfisk med en tre sekunders hukommelse. Når jeg tenker: husk å begynne tidligere neste gang, går det tre sekunder og jeg har glemt det allerede.
Tenk så morsomt det hadde vært å være en gullfisk egentlig? En liten bolle blir en stor, uoppdaget bolle hvert tredje sekund! Man finner en ny stein, en ny lekekamerat av en fisk hvert tredje sekund, selv om det er den samme steinen, den samme fisken som alltid har vært der.
Nei, jeg er glad jeg er den jeg er og jeg er glad for at jeg er ferdig!!
Nå ser jeg at det bare er noen sekunder igjen til leveringsfrist EDIT: NÅ er klokken 18, så flaks jeg fikk levert før tiden for en gang skyld.
Kanskje jeg skal begynne å lese den andre boken i Twilight serien nå, i og med at jeg er helt ferdig med den første? Jeg skal uansett boltre meg forran filmen igjen i kveld, og det blir vel åttende gangen jeg ser den filmen!
Kos dere og lykke til med resultatene!
.jpg)
Jeg må si at jeg har splittede meningen om denne oppgaven. På en måte, var det en veldig grei oppgave - når du først hadde funnet ut hva du skulle skrive om. Det var nemlig UMULIG for meg å finne ut av det på begynnelsen. Jeg burde jo egentlig begynt å tenke på det allerede i sommerferien mellom 2. og 3.klasse. Men tror du Madeleine er så smart at hun tenker så langt?? Haha, vil gjerne svare ja der, men desverre er svaret et soleklart NEI!
Uansett... JEG ER FERDIG! Oh glory, what a beautiful day! Plutselig ser jeg at det er sol ute, at himmelen er blå og at fuglene kvittrer. Okay, jeg overdriver kanskje litt, men det er faktisk slik jeg føler det nå. Mursteinene er fjernet fra skuldrene mine, jeg kan puste igjen!
Dette har vært et slitsomt døgn på mange måter og jeg tror jeg bør begynne mye tidligere neste gang, selv om jeg konstant sier til meg selv at jeg jobber bedre under press. Kanskje jeg blir fortere ferdig under press, men det betyr ikke nødvendigvis at resultatet blir bedre?
Jeg tror ikke jeg tenker langt nok noen ganger. Jeg er egentlig som en gullfisk med en tre sekunders hukommelse. Når jeg tenker: husk å begynne tidligere neste gang, går det tre sekunder og jeg har glemt det allerede.
Tenk så morsomt det hadde vært å være en gullfisk egentlig? En liten bolle blir en stor, uoppdaget bolle hvert tredje sekund! Man finner en ny stein, en ny lekekamerat av en fisk hvert tredje sekund, selv om det er den samme steinen, den samme fisken som alltid har vært der.
Nei, jeg er glad jeg er den jeg er og jeg er glad for at jeg er ferdig!!
Nå ser jeg at det bare er noen sekunder igjen til leveringsfrist EDIT: NÅ er klokken 18, så flaks jeg fikk levert før tiden for en gang skyld.
Kanskje jeg skal begynne å lese den andre boken i Twilight serien nå, i og med at jeg er helt ferdig med den første? Jeg skal uansett boltre meg forran filmen igjen i kveld, og det blir vel åttende gangen jeg ser den filmen!
Kos dere og lykke til med resultatene!
.jpg)
Ja, snart i mål nå
Haha, jeg vet jeg er lovlig sen, men nå er jeg SNART i mål med særemnet. Jeg mangler bare en halv side til å skrive, så er jeg ferdig! Og jeg vet heldigvis nøyaktig hva jeg skal skrive, så dette bør gå som smurt.
Jeg vet du tenker at jeg er lovlig sen, når oppgaven skal leveres om en og en halv time, men hva kan jeg si? Som jeg skrev i går, jeg jobber best under press. Pluss at dette var en ufattelig vanskelig oppgave for meg i begynnelsen, da jeg ikke ante hva jeg skulle skrive om. Var kebabnorsk noe for meg? Eller kanskje Knut Hamsun eller Ibsens ripsbusker og andre buskevekster?
Nei, jeg måtte sette meg ned og tenke på hva jeg virkelig liker. Hva liker egentlig Madeleine foruten å ligge i armkroken til kjæresten sin og se på tv? Akkurat. Tv. Film. ADAPTASJON! :)
Eller.. Fra et medie til et annet medie, som for eksempel fra bok til film. Jeg føler meg som tidenes fjortiss når jeg skriver dette, men jeg er jo helt avhengig av Twilight filmen og ikke minst boken. Derfor var dette en yppelig sjanse til å skrive om noe jeg faktisk liker, i stedet for å lese Sult eller Victoria på orginalspråket.
Så nå er jeg straks ferdig, etter et døgn med å vri hjernen rundt etter gode idéer. Jeg legger ut et nytt innlegg når jeg er ferdig.
Jeg vet du tenker at jeg er lovlig sen, når oppgaven skal leveres om en og en halv time, men hva kan jeg si? Som jeg skrev i går, jeg jobber best under press. Pluss at dette var en ufattelig vanskelig oppgave for meg i begynnelsen, da jeg ikke ante hva jeg skulle skrive om. Var kebabnorsk noe for meg? Eller kanskje Knut Hamsun eller Ibsens ripsbusker og andre buskevekster?
Nei, jeg måtte sette meg ned og tenke på hva jeg virkelig liker. Hva liker egentlig Madeleine foruten å ligge i armkroken til kjæresten sin og se på tv? Akkurat. Tv. Film. ADAPTASJON! :)
Eller.. Fra et medie til et annet medie, som for eksempel fra bok til film. Jeg føler meg som tidenes fjortiss når jeg skriver dette, men jeg er jo helt avhengig av Twilight filmen og ikke minst boken. Derfor var dette en yppelig sjanse til å skrive om noe jeg faktisk liker, i stedet for å lese Sult eller Victoria på orginalspråket.
Så nå er jeg straks ferdig, etter et døgn med å vri hjernen rundt etter gode idéer. Jeg legger ut et nytt innlegg når jeg er ferdig.
Subscribe to:
Posts (Atom)
