Bloggoppgave uke 4

Oppgaven er som følgende: "Skriv en tekst med utgangspunkt i sitatet av Cora Sandel i begynnelsen av dette innlegget. Det kan være en saktekst eller en fiksjon. Opp til deg!"

Sitatet til Cora Sandel er følgende: "Livet, som til enhver tid, selv når det er på det kummerligste, bærer alle muligheter i sig, som det tørre og uanselige frø gjør det. Ingen ser dem. Men de er der."

Det jeg tolker ut av denne teksten er at selv om livet er elendig på alle måter, er det viktig å se lyst på det, for selv når man er på bunnen av livet, er det alltid muligheter tilgjengelig. Eller som man sier: Når du er på bunnen er det bare én vei det kan gå, og det er oppover.

Jeg har selv opplevd å være på bunnen. Faktisk to ganger.
Eller bunnen og bunnen, jeg har jo ikke mistet alle rundt meg eller gått personlig konkurs, men jeg har nådd bunnen på min måte. Og jeg kan godt fortelle om det i svake trekk, for å utdype hvordan jeg følte det.
Første gang var i sommerferien mellom 1. og 2.klasse på Sandvika vgs. Jeg hadde vært sammen med min daværende kjæreste i et halvt år og trodde jeg elsket han. Vi hadde hatt noen turbulente måneder sammen før sommerferien, men jeg hadde aldri trodd at det skulle ende på den måten det gjorde.
Jeg var på besøk hos familien hans på sørlandet i sommerferien 2008 og hadde planlagt å være hos han nesten en uke. Han skulle være med kompisen sin som skulle i militæret og ville ha så mye tid med han som mulig før han stakk, derfor ville han at jeg skulle dra hjem. Jeg spurte om jeg da heller kunne sove hos han en ekstra natt før jeg dro hjem og etter mye om og men var det greit. Jeg var bare glad for å være med han et døgn til, men det virket jo da som om han ikke var like glad. Noen timer etter, dumpet han meg og jeg hadde en ut av meg selv opplevelse. Jeg bare satt der og skjønte ikke helt hva som hadde skjedd og sov på sofaen den natten. Eller sov og sov, det ble jo ikke så mye søvn.

De neste ukene var jeg ikke meg selv. Jeg så ikke gleden i noe, jeg ville bare låse meg inne og jeg startet å røyke fast. Røyken hjalp meg liksom på en bizarr måte ved å roe meg ned. I tillegg følte jeg en form for metthetsfølelse av røyken, som gjorde at jeg spiste mindre, som igjen førte til at jeg raste ned i vekt. Jeg følte meg mislykket i alt og følte at det ikke var en eneste vei oppover.

Heldigvis greide venninnene mine å riste liv i meg. De fikk dratt meg opp av sølepytten ved å fortelle at han ikke var verdt det, ved å introdusere meg med nye gutter, ved å ta meg med på jentekvelder og gi meg den oppmerksomheten jeg trengte for å komme meg ut av hele situasjonen.

Den andre gangen var nå. De siste månedene har vært turbulente på hjemmefronten. Jeg tror ikke jeg trenger å utdybe så veldig og håper folk forstår hva jeg mener. Når store forandringen skjer der du er vant til at ting er på en måte til alle tider, da raser verden rundt deg. Jeg har ikke greid å konsentrere meg om skolen i det siste, selv om jeg trodde at jeg ville takle det bedre enn jeg har gjort. Jeg trodde jeg var likegyldig til hele situasjonen, men jo lenger i prosessen vi kommer, jo vanskeligere blir det å konsentrere seg om andre ting. Alt annet blir liksom så uviktig i forhold føler jeg. Utdanning, skole og venner er absolutt ikke uviktig i forhold til familien min, jeg vet jo det innerst inne. Men i hverdagen føles det slik. Det å konsentrere meg om en bloggoppgave på skolen virker så uviktig når jeg er med familien min samlet og når jeg ikke vet når den splittes. Jeg prøver å nyte hvert sekund vi har sammen før alt løses opp, og da greier jeg ikke å konsentrere meg om små hverdagsoppgaver som blogglekser og oppgaver om hva FN gjorde under Jugoslaviakonflikten.

Noen vil kanskje be meg vokse opp, ta det som en voksen, da jeg tross alt er 19 år. Andre vil kanskje føle synd på meg i det uenderlige og bare vil dulle det bort. Jeg merker selv at jeg prøver å balansere på en ørtynn tråd mellom skolearbeid, revy og famile, og det er ikke alltid jeg greier å unngå sikkerhetsnettet.