Refleksjon over todelt tentamen

Vi har hatt en todelt tentamen i norskfaget. Det vil si at vi har hatt en halv skrivedag hvor vi har laget et utkast til tentamen, så levert det inn, og fått det tilbake med kommentarer til forbedring til neste skriveøkt. Den andre halve skrivedagen har vi endret på utkastet, rettet det opp og fullført det, for så å levere det inn.

Jeg synes personlig det var veldig deilig å ha det slikt. Det er mange som ikke liker å ha skrivedag, men jeg synes det er kjempedeilig! Da kan man nemlig bare sitte en hel dag, la fantasien løpe litt løpsk og skrive ned akkurat det som passer deg i følge oppgaven. Jeg vil mye heller ha skrivedager enn dager hvor man må sitte og løse oppgaver eler fordype seg i Ivar Aasens liv. Så det å da ha to skrivedagøkter passet veldig fint. I tillegg fikk man tilbake en liten evaluering etter første utkastet, noe som ga deg en pekepinn om hva man måtte gjøre bedre før man leverte oppgaven for siste gang. Dette hjalp meg veldig under andre omgang med skriveøkt.

Jeg synes ikke at noe burde vært annerledes. Jeg synes derimot at alle skrivedager skal fullføres på denne måten, altså at man deler dem i to og at eleven får en tilbakemelding før den enderlige innleveringen skal finne sted. Jeg er veldig fornøyd!

I min oppgave gjorde jeg ikke mange forandringer den andre økten. Jeg rettet bare på noen skrivefeil og sitatfeil, samt la til noen små detaljer. Jeg greier nemlig ikke se feil hvis jeg i utgangspunktet har skrevet en feil. Sånn er jeg bare. Jeg tror kanskje jeg har en veldig mild form for skrivevansker, for jeg ser ikke at et ord er feil når det er det, pluss at jeg ofte skriver skrivefeil som omtrent alle andre rundt meg vet hvordan det skrives. I mange år skrev jeg for eksempel akkuratt med to t'er. Det var først i slutten av førsteklasse på videregående at jeg skjønte at det skrives med en t. Det var veldig deilig å få den tilbake så jeg kunne rette på praktiske feil som sitatfeil og slik, i og med at jeg hadde skrevet et sitat på nynorsk når det opprinnelig var på bokmål.

Jeg så ikke så store, nye muligheter i teksten min den andre gangen og følte meg egentlig ganske så ferdig. Men jeg er veldig glad at jeg fikk en sjanse til å rette opp de småfeilene jeg så, samt å legge til de detaljene jeg gjorde. Jeg vil helt klart at vi skal fortsette med dette!

Henne skulle kjøpe sjøtt

Det er vel virkelig ikke bare meg som reagerer hver gang en person sier feil mellom hun og henne? Ja! Jeg innrømmer det, jeg slet med det samme selv for noen år siden. Jeg har alltid hatt noen skriveleifs (eller skrivefeil for de som skriver riktig). Har faktisk hatt dem siden barneskolen, men det er vel kanskje normalt å ha skrivefeil da? Det som er med meg er at jeg enda må slå opp ord jeg er usikre på. Jeg slo opp ordet innrømmer som jeg skrev tidligere i teksten og usikre som står i den tidligere setningen. Jeg må slå opp ord som mange andre kunne ha skrevet riktig i blinde. Derfor har jeg alltid trodd at jeg kanskje har hatt en mild form for dysleksi. Finnes det en mild form for dysleksi egentlig?
Der måtte jeg slå opp dysleksi også, for jeg skrev det slik først: Dyseleksi. Skjønner dere hva jeg mener?
Det er da enda mer irriterende å ha en mamma som praktisk talt oppfører seg som en norsklærerinne, retter på meg hele tiden. Selvfølgelig HATET jeg dette da jeg var liten. Jeg var en liten hissigpropp som HATET å innrømme at jeg tok feil (det gjør jeg forsåvidt enda også.) Så da mamma rettet på meg, ble jeg sur og nektet å innrømme at jeg tok feil.
Nå er jeg heller sjeleglad for at hun rettet på meg såpass mye som hun gjorde, ellers ville jeg vel skrevet og snakket som om jeg hadde hatt dysleksi.

Noe jeg tok ofte feil av, var hun og henne. Jeg kunne finne på å si: "jeg så hun på storsenteret i dag." og mamma rettet det opp med en gang til henne.
I og med at jeg har blitt rettet på så masse da det kommer til disse to ordene, har jeg nå fått det banket inn i hodet og det er sjeldent at jeg tar feil av hun og henne nå. Desverre er det MANGE ungdommer fra Asker og Bærum som ikke kan forskjellen på å bruke hun og henne enda. Jeg har flere venner/venninner som ikke greier å skille hun og henne og det irriterer vettet av meg hver gang jeg hører det. Noen ganger MÅ jeg rette på dem, andre ganger prøver jeg å ikke rette på dem, bare fordi jeg føler meg dum når jeg retter på jevngamle venninner.

En annen feil jeg hører mer og mer av, er skj-, sj- og kj-feil. Man hører shjøtt (kjøtt), shole (kjole) og shino (kino). DETTE er virkelig ille feil som foreldrene må skjerpe seg på! For det er jo faktisk foreldrenes feil når barna ikke greier å snakke riktig, er det ikke? Med mindre de har medfødt talefeil vel og merke.
Dagens foreldre er for myke. De greier ikke rette på barna sine, fordi de synes det er "søtt" når barnet sier feil. Eller at de synes det er "slemt" å rette på sitt eget barn. Eller at de bare er redde for at barnet skal bli "såret" fordi det blir rettet på.
SKJERP DERE! Sett foten ned og vær en foresatt for pokker! Det norske språket blir bare svakere og svakere og det blir flere og flere unntak som blir tillatt i det norske vokabularet.

Er dette den nye måten å skrive på?















KILDE: http://img.nrk.no/img/618865.jpeg

KILDE: http://home.online.no/~oknalum/Skrivefeil/melkeallergikere.JPG

KILDE: http://tjukken.blogg.no/images/279358-3-1233590880521-n500.jpg