Artikkelen forteller om en generasjon, en generasjon for de som er født mellom 1980 og 1995.
Vi er bortskjemte, vi får det som det vil. Vi setter fritidssyssler og familie fremfor jobben og har ikke "guts" til å virkelig satse på jobben vår.
Men er det virkelig sant? Er vi så sløve og bortskjemte? Mange vil kanskje mene at jeg stiller disse spørsmålene bare fordi jeg er "en av dem" selv, men det vil jeg ikke si. Jeg stiller meg selv kritisk til dette. Hvis jeg skal tenke på generasjonen som en helhet, vil jeg si at jeg er veldig enig i hva artikkelen nevner om "oss". Vi er egoistiske, vi er materialistiske og vi er ikke lette å sammarbeide med.
Men samtidig mener jeg at vi skal ikke gre alle under samme kam. Jeg har alltid prøvd å ha den innstillingen, at uansett hva flertallet sier, finner man ALLTID noen som ikke følger strømmen. Jeg føler meg hvertfall ikke som "en av dem". Jeg kan jo så klart til tider sette familie, venner og fritid fremfor skolen og arbeid, men som sagt, jeg er jo en millennier. Men så lenge jeg er på jobb, yter jeg 130%, altså yter mitt beste. Jeg føler at jeg har en annen rolle som arbeidstaker.
Jeg jobber da altså på et postkontor på Østerås senter i Bærum. Der har jeg jobbet siden sommeren 07. Jeg er en kundebehandler, en som står i skranken og jobber med kunder hele tiden, derfor må jeg være positiv, yte mitt beste, gi service og råd og vite hva jeg holder på med. Og det føler jeg at jeg gjør også! Jeg er ikke en av dem med puter under armene. Jeg vet at verden er tøff, jeg vet man ikke kan "shoppe etter jobber" og jeg vet at hvis man vil ha noe, MÅ man jobbe for det.
Det sto i artikkelen at det var normalt for millenniere å ha opptil flere jobber i løpet av ett år, fordi vi vil prøve oss ut, finne den rette jobben.
Jeg skjønner på en måte hva artikkelen mener om dette. Jeg kunne faktisk sikkert gjort noe av det samme, hvis det ikke var noen ulemper med det. Men jeg VET at det er ulemper. Hvis man er rastløs, søker seg fra jobb til jobb, og har mange jobber på cv'en, kan fremtidige arbeidsgivere tro du er rastløs og dermed søke deg vidre fra jobben. Det vil si at det ikke lønner seg for arbeidsgiveren å ansette den personen.
De sier det lønner seg med erfaring, men hvor mye erfaring er for mye? Det handler vel om å finne en balanse så man vet sånn ca hvor mange jobber man kan ha før det er for mye.
Jeg mener at det er lurt å prøve seg frem, men med måte. Jobb deg frem til tilitt, ikke krev det fra første stund. Lurt å være kreativ, yte sitt beste og jobbe seg opp mot en forfremmelse og tilitt hos sjefen, for det kommer IKKE av seg selv.
Vi hører om at barna tar over foreldrenes bedrifter, men hvor mange er det her i landet som faktisk kan det?? Det er ikke mange. Så ja, de som arver bedriften fra faren sin, har puter under armene, de har ingen bekymringer, ingen krav om noen spesiell utdannelse eller måloppnåelse. Men vi andre "normale" som det er flest av, burde jobbe alt de kan for en ordentlig utdannelse og erfaring, jobbe seg frem til tilliten og rett og slett være jordnær. Jeg tror at så lenge mang er jordnær, litt kritiske og samtidig jobber oss frem til tilitt, så kommer vi langt, og langt fler liker oss og er fornøyde med oss. Man må ikke ta hele hånden hvis noen gir deg lillefingeren!!
Les artikkelen her: http://www.dagbladet.no/magasinet/2008/02/11/526545.html
Bildekilde: http://www.shutterstock.com/pic-5865997-this-is-a-business-themed-collage-it-illustrates-finance-communication-interaction-business.html
No comments:
Post a Comment